Jeg dissekerer industrielt avfall

Skulpturene har blitt til ved at jeg bearbeider overskuddsmaterialer fra gummiindustrien til elastiske gummiformer satt sammen med treverk. Sammen utgjør materialene en slags symbiose. Gummien er avhengig av treet og treet av gummien. Jeg ønsker at det samme avhengighetsforholdet skal oppstå der arbeidene er i direkte relasjon til arkitekturen i rommet. Materialene er ofte pragmatisk sammenføyd, ved at gummien er tredd på treverket som et midlertidig møte mellom materialene. Denne arbeidsmetoden antyder noe temporært i spenningspunktet der materialene møtes, og åpner for undersøkelser av både bevegelse og spenn. Det gir også skulpturene et potensielt etterliv, ved at jeg endrer arbeidenes karakter gjennom å ta materialene fra hverandre og gjenbruke delene til nye arbeider, og dermed skaper en kontinuitet i min kunstneriske prosess. I senere tid har arbeidene beveget seg over i et mer statisk landskap som kan minne om en slags organisk utglidning. Ved å utforske tilstander av gummi som lar seg påvirke av tyngdekraft, temperatur og berøring, åpner det dermed opp for tilfeldigheter som ikke lar seg fullt ut kontrollere i arbeidet med skulpturene.

Arbeidene har mye til felles med den minimalistiske bevegelsen (kunsten) slik den videreutviklet seg på det amerikanske kontinentet hos kunstnere som Robert Morris og Richard Serra. I tillegg til postminimalismens bruk av industrielle materialer, var disse kunstnerne også influert av kropp, persepsjon og arkitektur. Gummiens opprinnelse er fra treet og på den måte er materialene nært sammenknyttet. Det syntetiske materialet står samtidig i en kontrast til treverket, som igjen kan betraktes som en kontrast mellom natur og kultur. Arbeidene oppleves som rent abstrakte former til at de har en direkte referanse til natur og kropp. Assosiasjonene til kropper gjør at skulpturene kan betraktes som subjekter som opptar rommet, i likhet med betrakterens kropp.